Mamma, jeg vil, jeg vil!

Englebarn - og noen dager ikke fullt så mye englebarn. I dag er det mye "jeg vil, jeg vil".

Kanskje mest fordi det renner like mye fra nesen som fra stikkrenna en middels varm vårdag. Og planen er i grunnen å gjøre minst mulig. Det i håp om at nesa er tørr og hodet kaldt til en ny barnehageuke. Er egentlig ganske sikker på at det ikke er noen naboer, snill som de enn er, har lyst på besøk av ca tre trilliarder basiller og basilusker. Hadde det enda vært noen som bor litt lengre unna slik at deres vrede ikke ble så lett å få øye på...

Kanskje englebarnet "to be" kan muntres opp med prinsessetrekk på dyna? Worth a try!

Og snart leggetid.

Hunder i spann

I disse dagene er det hunder i bøtter og spann. I sentrum finnes de i snø og is, på tv'en ligger de som regel slitne på tørr halm, hjemme hos meg ser jeg bare halen langt der inne i skogen mens hunden bjeffer på alt fra elg, skjærer og kongler.

Finnmarksløpet går av stabelen og jeg er forundret over alle som gir alt for kilometrene tilbakelagt i måneskinn, snefokk og sprengkulde. Hundene gir alt for eieren som gir dem mat og kos, kjørerne finsnekrer taktikk mens kroppen skriker etter søvn, ungdommene som er ute i all slags vær for å lage fine snøskulpturer, de voksne som prøver å holde styr på ungdommer, snø, sager og spader.. Det er liksom ingen ende på alle som bidrar på en eller annen måte, være seg aktiv eller publikum. I Tana er de tre minuttene en hundekjører står stille mens vi hører om form, vær og fart nok til at sentrum og bygd står på hode. Også her legges det ned mange frivillige, kommunale og næringslivstimer til planlegging og gjennomføring. Alt for noen firbente med og uten sokker.

Gamle høner

Vi har vært så heldig å kunne hente våre egne ferske egg fra hønsehuset. Det vil si - det som nå er hønsehus. Fra gammelt av har det nok vært et vaskehus der husets fruer tok hånd om lakner, duker, klær og annet som måtte innom sinkbaljen. Huset har en innerdør og en ytterdør. På innerdøra er det malt et vakkert landskapsmaleri, antakelig malt av ei av døtrene i huset som siden ble lærerinne. Hønene vet nok å verdsette kunsten. Hønene våre legger ikke egg lengre. Vi har først lagt skylda på røyskatta som kom seg inn i høst og skremte vannet (og eggene) av hønene. Så har vi lagt skylda på mørketida og for lite lys. Men nå er det ingen røyskatt, det er lys i massevis, men fortsatt ingen egg. Etter diskusjoner med andre, ferske hønebønder, har vi funnet ut at hønene har gått ut på dato. Til sommeren er det to år siden vi fikk hønene, og de var godt voksne allerede da. Ser ut til at vi må skifte ut besetning. Nå gjenstår det å se om vi våger oss på en hønsefrikassé av Jasmine Päivikki og Dolly Celine..

Veien er målet

Huset i skogen har en lang historie. De første eierne kom hit på slutten av 1800-tallet. Sørfra. Hvordan så verden ut fra huset i skogen på den tiden? Denne bloggen vil vise hvordan verden ser ut for oss som bor her i dag - 120 år etter de første eierne. Men den vil kanskje gi noen gløtt av historien fra området basert på de minner og merker som er lagt igjen i hus, i ting, i bilder.