Pinner i kors

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg å ha gjort nettopp det - ja, lagt to pinner i kors. Med unntak av to strikkepinner.

Det er sikkert mangt og meget som hadde fortjent at det ble lagt pinner både i den ene og den andre retningen. For eksempel husveggen som hadde fortjent malingsoppmerksomhet. Eller venner som hadde fortjent en middag. Eller garnkurven som hadde trengt en ny fargekoding. Der det er rom for forbedring, der er det håp. Håp hengende i  lange pinner og mange snører.

Undringens tid er ikke forbi

Mange av oss har akkurat feiret 17.mai. I år var vi til alt (u-)hell hjemme på dagen og deltok i feiringen av nasjonaldagen i bygda. Og jeg må bare med en gang si at denne funderingen har ingenting å utsette på innsatsen til frivillige kakebakere, flaggbærere, tautrekkere, talere og andre som bidrar med stor energi til at dagen skal bli fin. Deltakelsen i årets feiring skyldes nok mest 6-åringens ønske om tog, sekkeløp-premier og utsiktene til ubegrenset mengde is og brus. Selv om det i år var temperatur god nok til å kaste ullongsen og solbrillene ble brukt til - ja, nettopp solbriller og ikke hårbøyle, så tok jeg meg i å savne lukten av basseng og tørt gress, lyden av naboer som snakket et fremmed språk og utsiktene til middag på restaurant i kledd sommerkjole og med svak soleksem på ryggen.

I år tok jeg det helt ut og startet dagen i kirken. Egentlig startet dagen i butikken i Finland hvor vi måtte kjøpe nye joggesko til den håpefulle og taktfaste tog-gjengeren. I kirken ble det - som det hør og bør - sang. Jeg elsker å synge. Sangen i kirka er viktig for meg - for jeg klarer ikke - uansett hvor mye jeg prøver - å huske det presten sier. Det skal vites at jeg øver på å forbedre meg hver gang. Og vi sang. Fra tre forskjellige salmer sang vi. "Tidi ho renn som elv mot os, fort skifter sumar med vetter. Fader, ver alltid Noregs los radt til dei seinaste ætter", sang vi. "Det var som om Gud seg dulde, og borte var Guds ark", sang vi. "Om sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen", sang vi. Hva er det egentlig vi synger? 6-åringen rann ut lenge før tidi. Og jeg undres. Jeg undres som vesenene i Ronja Røverdatter "Varför är det på detta viset?" Undringens tid er ikke forbi. Selv om man kan leve i håpet.

Lønnebergets hevn

Mye er sagt om svineinfluensa denne høsten. Vi har lært oss å hoste i albuen, det ligger plasthansker ved epledisken, vi finner hånddesifiseringen før leppestiften i veska. Innenfor de kretser som forsker på influensaen har man sikkert funnet ut hvor svineinfluansen kom fra. Men det mangler en vesentlig opplysning - fra hvem kom influensaen.

Julen er tiden for de store mysterier; alt fra nøtten om hva som egentlig skjedde for omtrent 2009 år siden til hva som er inne i den avlange, harde pakken og ikke minst Roald Øyens julenøtter. Rundt lunsjbordet har konspirasjonsteorien slått rot når det dreier som om nøtten svineinfluensa. Fenomenet er diskutert opp og ned, forlengs og baklengs.

Vanlig influensa, oppkalt etter nå etterhvert vanlige juleferiereisemål, som Bejing, Hong Kong, Singapore, skaper ikke de store overskriftene. Nei, de store overskriftene kom først da dyreriket ble koblet inn. Med høna i spissen. Det skapte så store overskrifter at de fire hønene i Polmak strengt tatt burde holdt seg innendørs mens resten av naturens flygebestand hadde sin trekktid. Hva har så hønene i Polmak og høneinfluensa med Lønneberget å gjøre? HalteLotta, ja... Sier ikke mer... Og hva har vi nå? ...Griseknoen, ja. ...Sier ikke mer...

...Og fikk ikke Emil seg en hest etterhvert? Lukas, ja. Jeg venter i spenning!

500 leker sånn circa

Ett gjennomsnittsbarn i Norge har omtrent 500 leker på rommet sitt. Eller var det 400. Forskningens helt eksakte antall spiller egentlig ikke noen rolle. Jeg er i allefall sikker på at her i huset er det leker nok til å dekke gulvet på barnerommet. Pluss hundeburet. Det er faktisk ikke plass til hunden i buret fordi badedelfinen Agnete ligger der å venter på en varm sommerdag. Apropos sommer. I sommer har jeg hatt den glede av å rydde et stabbur som ble fylt av alskens blader, esker, dingser og rusk da vi kjøpte huset i skogen. Det tok meg ca ti år å opparbeide meg glede nok til å gå løs på de mengder med appelsinkasser, sekker og kurver som lå på vent. Av den enkle grunn at jeg visste at alt måtte gåes igjennom med nennsom hånd og våkent øye.

Det dukket opp leker, masse leker. Jeg tror ikke et øyeblikk på at barn før i tiden og i riktig gamle dager kun hadde en hjemmesnekret trepistol og "Knerten-look-alike"-dukke å leke med. Byggesett avanserte nok for en halvstudert ingeniør, papirbyer bygd av hus i stil a la 1900-tallet, dukker med å uten hår, biler med og uten hjul, dukkehusleker der vasken har en miniatyrløsning av pumpesystem for liksom å få vann i servanten. Selv Disney har fått innpass i lekerommene. Men vil tro vi her nærmer oss en tidsalder for ikke så lenge siden. Ja, sånn ca da jeg ble født. Og blader. Tror ikke det har vært et eksemplar av trykksak laget i dette landet som ikke har funnet veien til huset i skogen.

500 leker, ja, - men gjennomsnitt? Ikke like sikker.

Noen ganger er det allright

Av og til frister det å bare bli liggende godt under dyna. La dagene gå, verden passere og noen vinne Tour de France. Uten å tenke på å måtte forholde seg til noe eller noen. Har til og med prøvd det engang. Men det varte ikke så lenge. Ikke lenge nok til at jeg fikk følelsen av at verden passerte - selv om klokka gikk. Klokka gikk akkurat fort nok til at jeg ble litt sen. Er ikke det et paradoks, så vet ikke jeg.
Kanskje jeg har det slik som måken på bilde - litt gjemt, men gløtter akkurat nok til å få med meg deler av omgivelsene rundt meg. For det er jo noe med hva man får med seg der under dyna. Selv det kan bli kjedelig i lengden. Særlig om bok nr. tre og fire ikke er innen rekkevidde. Eller facebook.

Isgang

I dag går isen. Faktisk i dette øyeblikk ser jeg mengder av is passere vinduet mitt- antakelig fra Båteng med et foreløpig stopp ved Polmakholmen. Ismassene som presser seg fremover med fjorden som mål, samler folk. Bygdefolk valfarter til de beste utkikkspostene for å følge isgangen time for time. De beste plassene er enten der isen samler seg til midlertidige fjelltopper eller der den raser forbi i høy hastighet.

Det beste med isgangen er dens sosiale funksjon. I tiden foran isgangen dukker det opp diskusjoner om når isen går, hvor mye og hvor langt har den gått før vi på riktig kan si at den er gått. Når dagene endelig inntreffer går det melding fra Karasjok og nedover hvor og når isen har rørt seg på det respektive stedet. Isgangen betyr kikkert i handa, kanskje et bål å sitte rundt, laksefluer som har våknet... Det er tid for den årlige sosiale oppdateringen. For ved elvebredden møter du på slike kvelder folk du ikke kommer til å se eller snakke med før neste års isgang. Og da er det mye å oppdatere seg på. Jobber du enda på samme plassen? Hvor går ferien? Holder helsa? Blir det laks i elva i år...

Vi ses neste år!

En foruroligende lunsj

I dag har jeg hatt en foruroligende lunsj. Det hele startet med at jeg har vært på jobbreise før helgen. Ja, det har nok ikke startet der, men reisen var forløperen til dagens diskusjon.

Uten at jeg legger noe i det - har det, på før nevnte reise, visstnok falt noen kommentarer til min kollega om at "der er to som var på kafeen hvor vi var i går" og på flyplassen sa jeg "å ja, hun var på universitetskantinaen tidligere i dag", eller "jaha, ja. Det er her hun jobber - hun som gikk av bussen på bussholdeplass 4 den dagen vi kom". Jeg kjenner ikke disse menneskene. De er helt sikkert helt vanlige, hyggelige mennesker med sine hverdagsgleder og hverdagsbekymringer. Men av en eller annen grunn fester de seg til minnet mitt. Ikke like sikkert jeg hadde husket navnet deres.

Jeg sjekker også klokka når jeg ser et fly i tilfelle det skulle komme til å styrte. Bare sånn at noen kan vise til kanskje "siste sikre observasjon av flyet". Det var litt slitsomt da jeg bodde i Bodø. Ikke like slitsomt her fra huset i skogen.

Trommer du med foten når du kjører bil? Ja, kanskje helst når du er passasjer og ikke sjåfør. Det gjør jeg, nemlig. Og da bør jeg helst ha en rytme som passer inn mellom veistikkene. Og aller helst i mellomrommet på den gule veimerkingen midt på veien. Er det så merkelig da? Kanskje jeg forbrenner noen ekstra kalorier mens jeg tramper i vei?

Så går jeg rundt å husker at jeg våknet 05.07 to dager på rad, men sov til 06.21 den tredje dagen. Er det også merkelig nå? Det er jo vanlig å våkne om morgenen og det er rimelig sjelden jeg våkner akkurat kl. 06.00 eller 07.30 for den saks skyld. Jeg antar det er fordi jeg våkner av meg selv (eller hunden, mannen, barnet eller skjæra) og ikke av vekkerklokka.

Jeg har aldri tenkt på at det er noe rart i å huske folk, sjekke klokker, foretrekke partall fremfor oddetall osv. Ikke før jeg under lunsjen fikk en slags sammenstilling av alt sammen. En vennlig sjel lurte på om jeg kanskje burde ta en test. Usikkert hvilken test det ble hentydet til.

Jeg glemte heldigvis å si til mine kolleger at jeg blir umåtelig glad hvis jeg - når jeg kjører bil - ser på kilometertelleren og den viser 200 100 km, eller som det gjorde på mandag 211 111 km. Make my day!