Mange av oss har akkurat feiret 17.mai. I år var vi til alt (u-)hell hjemme på dagen og deltok i feiringen av nasjonaldagen i bygda. Og jeg må bare med en gang si at denne funderingen har ingenting å utsette på innsatsen til frivillige kakebakere, flaggbærere, tautrekkere, talere og andre som bidrar med stor energi til at dagen skal bli fin. Deltakelsen i årets feiring skyldes nok mest 6-åringens ønske om tog, sekkeløp-premier og utsiktene til ubegrenset mengde is og brus. Selv om det i år var temperatur god nok til å kaste ullongsen og solbrillene ble brukt til - ja, nettopp solbriller og ikke hårbøyle, så tok jeg meg i å savne lukten av basseng og tørt gress, lyden av naboer som snakket et fremmed språk og utsiktene til middag på restaurant i kledd sommerkjole og med svak soleksem på ryggen.
I år tok jeg det helt ut og startet dagen i kirken. Egentlig startet dagen i butikken i Finland hvor vi måtte kjøpe nye joggesko til den håpefulle og taktfaste tog-gjengeren. I kirken ble det - som det hør og bør - sang. Jeg elsker å synge. Sangen i kirka er viktig for meg - for jeg klarer ikke - uansett hvor mye jeg prøver - å huske det presten sier. Det skal vites at jeg øver på å forbedre meg hver gang. Og vi sang. Fra tre forskjellige salmer sang vi. "Tidi ho renn som elv mot os, fort skifter sumar med vetter. Fader, ver alltid Noregs los radt til dei seinaste ætter", sang vi. "Det var som om Gud seg dulde, og borte var Guds ark", sang vi. "Om sædet enn gror på ymist lag, det brydder då etter plogen", sang vi. Hva er det egentlig vi synger? 6-åringen rann ut lenge før tidi. Og jeg undres. Jeg undres som vesenene i Ronja Røverdatter "Varför är det på detta viset?" Undringens tid er ikke forbi. Selv om man kan leve i håpet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar