Lønnebergets hevn

Mye er sagt om svineinfluensa denne høsten. Vi har lært oss å hoste i albuen, det ligger plasthansker ved epledisken, vi finner hånddesifiseringen før leppestiften i veska. Innenfor de kretser som forsker på influensaen har man sikkert funnet ut hvor svineinfluansen kom fra. Men det mangler en vesentlig opplysning - fra hvem kom influensaen.

Julen er tiden for de store mysterier; alt fra nøtten om hva som egentlig skjedde for omtrent 2009 år siden til hva som er inne i den avlange, harde pakken og ikke minst Roald Øyens julenøtter. Rundt lunsjbordet har konspirasjonsteorien slått rot når det dreier som om nøtten svineinfluensa. Fenomenet er diskutert opp og ned, forlengs og baklengs.

Vanlig influensa, oppkalt etter nå etterhvert vanlige juleferiereisemål, som Bejing, Hong Kong, Singapore, skaper ikke de store overskriftene. Nei, de store overskriftene kom først da dyreriket ble koblet inn. Med høna i spissen. Det skapte så store overskrifter at de fire hønene i Polmak strengt tatt burde holdt seg innendørs mens resten av naturens flygebestand hadde sin trekktid. Hva har så hønene i Polmak og høneinfluensa med Lønneberget å gjøre? HalteLotta, ja... Sier ikke mer... Og hva har vi nå? ...Griseknoen, ja. ...Sier ikke mer...

...Og fikk ikke Emil seg en hest etterhvert? Lukas, ja. Jeg venter i spenning!

500 leker sånn circa

Ett gjennomsnittsbarn i Norge har omtrent 500 leker på rommet sitt. Eller var det 400. Forskningens helt eksakte antall spiller egentlig ikke noen rolle. Jeg er i allefall sikker på at her i huset er det leker nok til å dekke gulvet på barnerommet. Pluss hundeburet. Det er faktisk ikke plass til hunden i buret fordi badedelfinen Agnete ligger der å venter på en varm sommerdag. Apropos sommer. I sommer har jeg hatt den glede av å rydde et stabbur som ble fylt av alskens blader, esker, dingser og rusk da vi kjøpte huset i skogen. Det tok meg ca ti år å opparbeide meg glede nok til å gå løs på de mengder med appelsinkasser, sekker og kurver som lå på vent. Av den enkle grunn at jeg visste at alt måtte gåes igjennom med nennsom hånd og våkent øye.

Det dukket opp leker, masse leker. Jeg tror ikke et øyeblikk på at barn før i tiden og i riktig gamle dager kun hadde en hjemmesnekret trepistol og "Knerten-look-alike"-dukke å leke med. Byggesett avanserte nok for en halvstudert ingeniør, papirbyer bygd av hus i stil a la 1900-tallet, dukker med å uten hår, biler med og uten hjul, dukkehusleker der vasken har en miniatyrløsning av pumpesystem for liksom å få vann i servanten. Selv Disney har fått innpass i lekerommene. Men vil tro vi her nærmer oss en tidsalder for ikke så lenge siden. Ja, sånn ca da jeg ble født. Og blader. Tror ikke det har vært et eksemplar av trykksak laget i dette landet som ikke har funnet veien til huset i skogen.

500 leker, ja, - men gjennomsnitt? Ikke like sikker.

Noen ganger er det allright

Av og til frister det å bare bli liggende godt under dyna. La dagene gå, verden passere og noen vinne Tour de France. Uten å tenke på å måtte forholde seg til noe eller noen. Har til og med prøvd det engang. Men det varte ikke så lenge. Ikke lenge nok til at jeg fikk følelsen av at verden passerte - selv om klokka gikk. Klokka gikk akkurat fort nok til at jeg ble litt sen. Er ikke det et paradoks, så vet ikke jeg.
Kanskje jeg har det slik som måken på bilde - litt gjemt, men gløtter akkurat nok til å få med meg deler av omgivelsene rundt meg. For det er jo noe med hva man får med seg der under dyna. Selv det kan bli kjedelig i lengden. Særlig om bok nr. tre og fire ikke er innen rekkevidde. Eller facebook.

Isgang

I dag går isen. Faktisk i dette øyeblikk ser jeg mengder av is passere vinduet mitt- antakelig fra Båteng med et foreløpig stopp ved Polmakholmen. Ismassene som presser seg fremover med fjorden som mål, samler folk. Bygdefolk valfarter til de beste utkikkspostene for å følge isgangen time for time. De beste plassene er enten der isen samler seg til midlertidige fjelltopper eller der den raser forbi i høy hastighet.

Det beste med isgangen er dens sosiale funksjon. I tiden foran isgangen dukker det opp diskusjoner om når isen går, hvor mye og hvor langt har den gått før vi på riktig kan si at den er gått. Når dagene endelig inntreffer går det melding fra Karasjok og nedover hvor og når isen har rørt seg på det respektive stedet. Isgangen betyr kikkert i handa, kanskje et bål å sitte rundt, laksefluer som har våknet... Det er tid for den årlige sosiale oppdateringen. For ved elvebredden møter du på slike kvelder folk du ikke kommer til å se eller snakke med før neste års isgang. Og da er det mye å oppdatere seg på. Jobber du enda på samme plassen? Hvor går ferien? Holder helsa? Blir det laks i elva i år...

Vi ses neste år!

En foruroligende lunsj

I dag har jeg hatt en foruroligende lunsj. Det hele startet med at jeg har vært på jobbreise før helgen. Ja, det har nok ikke startet der, men reisen var forløperen til dagens diskusjon.

Uten at jeg legger noe i det - har det, på før nevnte reise, visstnok falt noen kommentarer til min kollega om at "der er to som var på kafeen hvor vi var i går" og på flyplassen sa jeg "å ja, hun var på universitetskantinaen tidligere i dag", eller "jaha, ja. Det er her hun jobber - hun som gikk av bussen på bussholdeplass 4 den dagen vi kom". Jeg kjenner ikke disse menneskene. De er helt sikkert helt vanlige, hyggelige mennesker med sine hverdagsgleder og hverdagsbekymringer. Men av en eller annen grunn fester de seg til minnet mitt. Ikke like sikkert jeg hadde husket navnet deres.

Jeg sjekker også klokka når jeg ser et fly i tilfelle det skulle komme til å styrte. Bare sånn at noen kan vise til kanskje "siste sikre observasjon av flyet". Det var litt slitsomt da jeg bodde i Bodø. Ikke like slitsomt her fra huset i skogen.

Trommer du med foten når du kjører bil? Ja, kanskje helst når du er passasjer og ikke sjåfør. Det gjør jeg, nemlig. Og da bør jeg helst ha en rytme som passer inn mellom veistikkene. Og aller helst i mellomrommet på den gule veimerkingen midt på veien. Er det så merkelig da? Kanskje jeg forbrenner noen ekstra kalorier mens jeg tramper i vei?

Så går jeg rundt å husker at jeg våknet 05.07 to dager på rad, men sov til 06.21 den tredje dagen. Er det også merkelig nå? Det er jo vanlig å våkne om morgenen og det er rimelig sjelden jeg våkner akkurat kl. 06.00 eller 07.30 for den saks skyld. Jeg antar det er fordi jeg våkner av meg selv (eller hunden, mannen, barnet eller skjæra) og ikke av vekkerklokka.

Jeg har aldri tenkt på at det er noe rart i å huske folk, sjekke klokker, foretrekke partall fremfor oddetall osv. Ikke før jeg under lunsjen fikk en slags sammenstilling av alt sammen. En vennlig sjel lurte på om jeg kanskje burde ta en test. Usikkert hvilken test det ble hentydet til.

Jeg glemte heldigvis å si til mine kolleger at jeg blir umåtelig glad hvis jeg - når jeg kjører bil - ser på kilometertelleren og den viser 200 100 km, eller som det gjorde på mandag 211 111 km. Make my day!

Du ukjente, gavmilde giver!

Kom hjem fra en jobbreise nå på torsdag. Jeg hadde fått post. Kanskje ikke så uvanlig, men denne gangen var det ikke regninger med nær forestående forfallsdato. Denne gangen var det fra en foreløpig ukjent avsender. Spennende nok i seg selv. Undringen ble selvsagt ikke mindre ved at jeg i konvolutten fant et flaks-lodd. Med premie! Og en hyggelig hilsen skrevet i god, gammeldags håndskrift.

Det er ikke første gangen jeg finner overraskelser i postkassen. Huset i skogen ligger ved riksgrensen, mellom grensegjerdet og tollstasjonen. Forresten akkurat der du - hvis du lurer på om tollerne har kontroll - oppdager at de faktisk har kontroll. Det er kanskje grunnen til at jeg en mild vinterdag fant to flasker rødvin ved postkassa da jeg skulle hente avisen (og ganske sikkert noen regningskonvolutter). Også rødvinsflaskene var en hyggelig hilsen fra en ukjent giver. Jeg har forøvrig nevnt for toller-venner at de gjerne må ha kontroll oftere.

Tilbake til flaks-loddet. Det som for øyeblikket gir meg størst undring, er det faktum at loddet var ferdig skrapet. Ikke for å virke utakknemlig, men det er selve skrapingen som er selve spenningsmomentet med hele flaksloddet. Neste lodd skraper jeg gjerne selv. Den ukjente giveren har skrapt loddet for meg, konstatert at her er det en gevinst på 50 kr. og sendt det i posten til meg. Hva om loddet gikk inn med 100.000? Postkassen er fortsatt åpen!

Mamma, jeg vil, jeg vil!

Englebarn - og noen dager ikke fullt så mye englebarn. I dag er det mye "jeg vil, jeg vil".

Kanskje mest fordi det renner like mye fra nesen som fra stikkrenna en middels varm vårdag. Og planen er i grunnen å gjøre minst mulig. Det i håp om at nesa er tørr og hodet kaldt til en ny barnehageuke. Er egentlig ganske sikker på at det ikke er noen naboer, snill som de enn er, har lyst på besøk av ca tre trilliarder basiller og basilusker. Hadde det enda vært noen som bor litt lengre unna slik at deres vrede ikke ble så lett å få øye på...

Kanskje englebarnet "to be" kan muntres opp med prinsessetrekk på dyna? Worth a try!

Og snart leggetid.

Hunder i spann

I disse dagene er det hunder i bøtter og spann. I sentrum finnes de i snø og is, på tv'en ligger de som regel slitne på tørr halm, hjemme hos meg ser jeg bare halen langt der inne i skogen mens hunden bjeffer på alt fra elg, skjærer og kongler.

Finnmarksløpet går av stabelen og jeg er forundret over alle som gir alt for kilometrene tilbakelagt i måneskinn, snefokk og sprengkulde. Hundene gir alt for eieren som gir dem mat og kos, kjørerne finsnekrer taktikk mens kroppen skriker etter søvn, ungdommene som er ute i all slags vær for å lage fine snøskulpturer, de voksne som prøver å holde styr på ungdommer, snø, sager og spader.. Det er liksom ingen ende på alle som bidrar på en eller annen måte, være seg aktiv eller publikum. I Tana er de tre minuttene en hundekjører står stille mens vi hører om form, vær og fart nok til at sentrum og bygd står på hode. Også her legges det ned mange frivillige, kommunale og næringslivstimer til planlegging og gjennomføring. Alt for noen firbente med og uten sokker.

Gamle høner

Vi har vært så heldig å kunne hente våre egne ferske egg fra hønsehuset. Det vil si - det som nå er hønsehus. Fra gammelt av har det nok vært et vaskehus der husets fruer tok hånd om lakner, duker, klær og annet som måtte innom sinkbaljen. Huset har en innerdør og en ytterdør. På innerdøra er det malt et vakkert landskapsmaleri, antakelig malt av ei av døtrene i huset som siden ble lærerinne. Hønene vet nok å verdsette kunsten. Hønene våre legger ikke egg lengre. Vi har først lagt skylda på røyskatta som kom seg inn i høst og skremte vannet (og eggene) av hønene. Så har vi lagt skylda på mørketida og for lite lys. Men nå er det ingen røyskatt, det er lys i massevis, men fortsatt ingen egg. Etter diskusjoner med andre, ferske hønebønder, har vi funnet ut at hønene har gått ut på dato. Til sommeren er det to år siden vi fikk hønene, og de var godt voksne allerede da. Ser ut til at vi må skifte ut besetning. Nå gjenstår det å se om vi våger oss på en hønsefrikassé av Jasmine Päivikki og Dolly Celine..

Veien er målet

Huset i skogen har en lang historie. De første eierne kom hit på slutten av 1800-tallet. Sørfra. Hvordan så verden ut fra huset i skogen på den tiden? Denne bloggen vil vise hvordan verden ser ut for oss som bor her i dag - 120 år etter de første eierne. Men den vil kanskje gi noen gløtt av historien fra området basert på de minner og merker som er lagt igjen i hus, i ting, i bilder.